Meny: Hjem - Historie - Spillere - Kamper - Nyhetsarkiv - Forum - Bilder - Kontakt Oss - Gjestebok - Logg inn

Vi må ikke sove
Dato: 2018-03-07
Forfatter: Erik Dahm Rise
Nyhet: Som sikkert ingen fikk med seg, men som dog var et faktum, var siden nede i noen timer denne helgen. Grunnen til dette var ridder Hems karriere i militæret, og følgelig hans begrensede mulighet til å overrekke meg regningen for vår leie av siden. I vår (min) kjærlighet for norsk litteraturs klare ener, Arnulf Øverland, presenterer jeg idag et av hans største verk, "Du må ikke sove", skrevet i 1937, som en advarsel mot nazismens grusomme jeg.

Øverland har selv uttalt følgende til ideen om diktet:
"Det var om våren 1936. Jeg bodde ved fjorden et lite stykke utenfor Oslo. En natt på morgensiden våknet jeg brått med den meningsløse idé at jeg ikke måtte sove. Den behersket mig så fullstendig, at det ikke falt mig inn, at jeg kunde bli liggende. Jeg sprang op og kledte på mig i en fart og gik ut i storstuen; den vendte rett ut mot fjorden. Det var så vidt begynt å lysne, hele østhimmelen var mørkt brannrød, meget sterkere enn vanlig.

Men denne ideen at jeg ikke måtte sove – hvor den nu kom fra og hvad den for øvrig kan ha betydd, den gav åpning for et undertrykt press av angst, noget den politiske situasjon i Europa gav god grunn til.

Jeg hadde naturligvis lest det som forelå tilgjengelig av rapporter og beretninger om Hitler-tidens rettsvesen, dens politimetoder og konsentrasjonsleirer, og om den målbevisste opprustning som fant sted; ellers hadde jeg ikke hatt stoff til diktet, men nu kom det. Kladden skrev jeg ned i løpet av et par morgentimer. Resten av dagen og neste dag brukte jeg på utarbeidelse og kritisk revisjon."

Du må ikke sove!

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full.
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke, hva vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hva der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hva her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svik,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være.
du vet, han vil vifte med sabel og flagg!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunne du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
Ute var glitrende stjernevær.

Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa Brenner!
Copyright © 2005 Bergen Sør FK